Her om dagen kom en låner med spørsmål om jeg kunne anbefale bøker som handlet om savn og sorg, ikke fiksjon, heller ikke tørre fakta eller selvutviklingsbøker, - men selvbiografier. Skrevet av mennesker som skrev ut i fra et levd liv med medgang og motgang. Her er to gripende selvbiografier om det å ha levd et langt liv sammen, og så oppleve og miste sin beste venn, kjæreste og sjelefrende.
Ørjasæter, Tordis: Dagen og dagene (Aschehoug, 2009)Boka starter med beskrivelsen av en varm sommerdag. Ektemannen gjennom femti år ramler plutselig ned fra stigen og dør. Hele hennes tilværelse snus opp ned, og hun skal lære seg å leve videre, alene. Vi følger henne de to første årene som enke og her er ingen sentimentale floskler eller kvasipsykologisk livsvisdom. Snarere tvert i mot; hun makter å skape en jordnær og ettertenksom tilnærming til allmengyldige tema som liv og død, sorg og savn. Vakkert og vart skrevet. Anbefales!
Didion, Joan: De magiske tankers år (Tiden, 2007)I denne memoarboken forteller den kjente amerikanske journalisten og forfatteren Joan Didion om livet etter at hennes mann og forfatterkollega John Dunne døde så og si midt i en setning ved middagsbordet. I likhet med forrige forfatter styrer Didion unna selvmedlidenheten, det private og det sentimentale. Hun forsøker å beskrive hvor altomfattende sorgen er, og hvor alene hun føler seg etter at samtalepartneren og ektemannen gjennom førti år dør. Til alt overmål dør også deres eneste datter etter et langt sykeleie. Ei bok som innbyr til refleksjon og ettertanke.
